Nyhetsbrev fra Hanne på barnehjemmet i Bolivia

                                                                                                                                Info 31 – november 2011

Kjære venner av barnehjemmet Villa Porvenir!

Her er vi i farta i sommervarmen; - 30 grader om dagen og over 20 hele natta, så både store og små koser seg. 
(Har du som leser dette i Norge lyst på en tur, så pakk shortsen og hiv deg på flyet!)

 

                                                                                              
       Richard (11) er blitt trygg som fisken i vannet, mens de to minste i hus 1, Amalia (6)  og Cristal (7), bades i stamp av storesøster Lisandra (9). Amalia (til venstre i stampen) er sannsynligvis på barnehjemmet kun på korttidsopphold pga fysisk mishandling i familien, - inntil domstolen avgjør hvem som får omsorgsrett for henne. Hun var litt redd for funksjonshemmede Cristal den første dagen, (Amalia kom til oss i begynnelsen av oktober), men er etterhvert blitt profesjonell taletreningslærer og en utmerket stimulans for den kronologisk sett eldre jentas intellektuelle utvikling.  Og nå hopper hun gjerne i vannet, akkurat som Richard!

 Amalia fikk ikke med seg mer enn en måned i barnehagen Jesus Maestro her i nærområdet før sommerferien satte inn, men ble ”uteksaminert” som en av klassens beste elever (i midten foran på bildet) – hun og broren Alex David (8) er virkelig mer enn middels intelligente. Søsknene skaper liv og røre i huset med sine initiativ, kjapphet og artige påfunn. De hadde noen alvorlige uvaner i starten, - etter flere måneder delvis på gata, men glemte fort de stygge ordene, har nesten klart å slutte å lyve, og er i ferd med å lære å snakke med munnen og ikke med knyttnevene. Så om de blir gjenforent med foreldrene om ikke så lenge, har oppholdet her ikke vært forgjeves. Før de flytter, må imidlertid noen lære moren å slutte å slå, - på  bildet til høyre står Alex David mellom Richard og José Luis den dagen han kom hit, med hovent ansikt som et resultat av mishandlingen.......

Men før Amalia og Alex David kom i oktober, fikk vi også et annet søskenpar gjennom barnevernet; Alexander (6) og Jhanneth (11). De kom i juli, mens jeg enda var på Norgesopphold. De har en liknende historie som Amalia, som ofre for vold og omsorgssvikt, i dette tilfellet fra faren. Moren har vært fraværende i over 5 år, - hun jobber i Spania og har vært der siden Alexander var 2 måneder gammel. Først da barnevernet grep inn, begynte hun å interessere seg for barna sine. Etter sigende prøver hun å ordne papirer slik at de kan bo hos henne, -vi håper at det ikke bare er tomme ord, for når de har en mor, bør hun ta ansvar.

         

Her ser dere hjerteknuseren Alexander som slikker bollen. Han er en hyperaktiv liten fyr, som alltid har prosjekter på gang. Omsorgspersonene rundt ham (- her leksehjeler Carla) blir stadig stilt på nye prøver, men Alexander er samtidig hjelpsom og grei når han er i godt humør. Jhanneth var veldig overbeskyttende mot ham i begynnelsen, - for hun var vant til å være ”mor” fra lillebroren var baby. Hun forsvarte overfor de andre alt han gjorde, og samtidig  straffet hun ham ved å slå når han ikke oppførte seg pent. - Bildet til høyre viser de minste barna som stolt viser fram produktene de laget i vår interne tegnekonkurranse, arrangert av Carla; - fra venstre Jhon (6), Moises (8), Alexander (6) og Maria Liz (5).

Personalet vårt er gull verd. Vi har vært velsignet med stabile, modne og initiativrike personer helt siden starten. Martha (66) har vært i morsrollen i snart 14 år. Nå merker vi at hun begynner å nærme seg pensjonsalderen. I hele oktober var hun sykmeldt pga en operasjon for åreknuter i beina, samt andre plager i tillegg. Det var vanskelig å skaffe vikar, for leksehjelperne som stiller opp i feriene, har andre jobber på formiddager og kveldstid og kunne ikke være her. Ungdomsjentene hadde liten lyst til å å ha en ny og fremmed person i huset, derfor bestemte vi sammen at dette klarer vi uten vikar! Så Gladys og jeg tok enkelte ”morgenvakter” (5.30 til 7.45) og Jaime (20), som studerer biokjemi ved universitetet, lagde middagen annenhver dag. Men det meste ordnet de fire 16-åringene selv: De organiserte de 11 små i huset med autoritet og koordinasjon, vasket og kokte og serverte, som Maribel R. og Maribel V. på bildet ovenfor. Stort sett var det faktisk bedre stemning enn med en voksen til stede, for alle visste hva de måtte gjøre, og det ble mindre masing! Men hva gjør vi den dagen Martha slutter for godt, vil ungdommene godta en helt ny ”mamma”?
     
     De 10 nye som har flyttet inn i løpet av 2011 har begynt å slå seg til ro og føle seg hjemme. Men over halvparten av disse har nokså store utfordringer på skolen, fordi de har et elendig grunnlag både når det gjelder kunnskapsnivå, selvtillit og ikke minst arbeidsvaner. Ikke alle lærerne deres skjønner at ting tar tid, noen insisterte på at alle – ikke bare av våre, men generelt -  at alle som gjør det dårlig på eksamen i feks. fjerde og femte klasse, burde gå om igjen neste år, selv om mange av disse har repetert klassetrinn før og allerede er to-tre år eldre enn de fleste klassekameratene. Akkurat nå er vi i innspurten av to ukers ekstraundervisning for ca 25 % av de 950 elevene som ikke fikk ståkarakter i første omgang. Skolens styre har bedt meg om å være kirkens  representant i den pedagogiske ledelsen fra dette året av, og i den forbindelse har jeg kunnet bidra til en holdningsendring i personalet: Alle de 40 lærerne  har blitt mye mer bevisst på at det viktigste med utdanning er elevenes allsidige utvikling og framtid, - derfor blir det over 100 % mindre stryk i år i forhold til i fjor, kanskje opp mot 200 % mindre på barneskolen. Våre nye er blant dem som får glede av dette – noen av dem har nemlig ikke nådd minimumskravene..... Men jobbet hardt har de gjort, og for meg som matteleksehjelper på ettermiddagstid er det moro når jentene merker at de endelig forstår hva det dreier seg om!

Med de 26 som har bodd her i store deler av sin barndom og/eller ungdomstid går det veldig bra. Tre av guttene fyllte 18 i år, men de har valgt å bli værende på barnehjemmet. Juridisk sett er de nå fullt og helt ansvarlige for sine egne liv. Men siden det her i Bolivia ikke finnes ordninger med studentboliger og studielån og offentlig rådgivningstjeneste – det er familien som vanligvis hjelper barna videre i livet  - trenger de unge fortsatt tett oppfølging. Og det skal de få. Alternativet er at de går tidlig ut i arbeidslivet uten å få noen videre utdanning......

Nå i ferien har vi gitt ungdommene tilbud om å gå på ulike kurs nede i byen. Grober (18) og Patricia (17) som er ferdige med videregående, tar forberedende for universitetet, fem andre har valgt et intensivt bake- og julematkurs, atter fem har begynt i en fotballklubb, to prioriterer fordypning i engelsk og en tar musikkopplæring. Og noen vil jobbe, men det er ikke lett å finne en sommerjobb med lønn....

Også de ”små” er begynt å komme i puberteten. Vi merker tydelig at det er blitt en ny gjeng med 10-14 åringer; den vanskeligste og mest spennende aldersgruppen å følge opp. For mye av et menneskes identitet bestemmes da. På bildet under til venstre står Maria Elena (13) og Lucia (10). Er de ikke nydelige? To trygge og greie barn/unge med bein i nesa, som også har lært å ta ansvar for dem som er mindre, særlig for Cristal. De bader henne og skifter bleier og hjelper til med påkledning, -og nå har de også lært å lage mat til 18 personer!

Gutten til høyre er Marco Antonio (14). Han er fortsatt et skolelys. Samtidig er han kommet inn i en epoke der han må ta et oppgjør med vonde ting fra fortiden, og det går utover humør og oppførsel. Men Marco kommer gjennom dette og!

En vakker dag i september ble vi innkalt til utvidet kommunestyremøte. Martha, Teodora, Eureka, Gladys og jeg fikk delta på en kjeeeempelang sermoni (ca fem timer). På slutten var det overrekkelser av utmerkelser til folk og institusjoner som hadde gjort en samfunnsnyttig innsats i kommunen. Representanten som overrakte statuetten og utmerkelsesbrevet med kommunestyre-vedtaket til meg, var tydelig rørt og uttrykte mange gode ord om hvor fint det var at vi hjalp barn og unge til et bedre liv. Hun er fra regjeringspartiet som jo prinsippielt er imot private, og særlig utenlandske foretak av alle slag, men jeg fikk definitivt ikke inntrykk av at denne kvinnen var veldig ideologisk i så henseende. Moro var det i hvert fall å bli satt pris på offentlig – vi er ikke så redde for janteloven her i Bolivia....!
I bakgrunnen sitter ordføreren (nest ytterst til venstre) og resten av formannsskapet.

Nesten hver uke får vi nå forespørsler fra Barnevernet om å ta inn flere barn. Ved et par anledninger har vi akseptert, men begge gangene kom det noe formelt i veien fra myndighetenes side, - juridiske ting som at de aktuelle barna var fra feil fylke. Ellers har vi holdt igjen, vi synes det er viktig at storfamiliene i hvert hus får litt ro. Og så har vi noen naboer som burde fått førsteretten, vi ser dem alene hjemme eller på gata natterstid stadig vekk. De får lite mat, skulker ofte skolen, oppfører seg dårlig, gjør sjelden lekser og blir ikke passet på – når som helst kan verre ting hende dem. Men de har en mor, så selv om forholdet blir anmeldt, er det lite sannsynlig at Barnevernet og Rettsvesenet beordrer omsorgsovertakelse...... Før kunne en ta inn barn på internatbasis etter søknad fra familien, nå er det umulig. Så vi vet ikke hva som kommer til å skje med disse tre søsknene (6, 4 og 2 år gamle). Kanskje griper skolen inn, for lærerne ser problemet, og gutten i første klasse strøk i år, - selv om han er intelligent nok.

Da vil jeg  få ønske dere, våre kjære venner av Barnehjemmet Villa Porvenir, en riktig god adventstid og jul! Vi er fortsatt helt avhengige av deres støtte for å kunne gi barna og ungdommene våre det de trenger. TUSEN TAKK FOR HJELPEN!
- Hvis noen heretter foretrekker digitalt info-brev i stedet for papir, gi beskjed til foreldrene mine i Norge, eller direkte hit på mail-adresse:    hannegla@supernet.com.bo

Vi hører fra oss i mai, ha det godt så lenge!

På vegne av Porvenir-familien;       Hanne Baardseth